Vi er bra nok!

(Inneholder reklame)

Foto: Alex Ramsland / Tøyet er fra Bumpro www.tights.no 

Jeg kan vel ikke akkurat kalle meg selv en blogger.Jeg blogger altfor sjelden. Da liker jeg heller å skrive bøker har jeg vel egentlig funnet ut. For meg passer det best med prosjekter som har en start og en slutt 😉 Jeg føler heller ikke jeg er en typisk influenser. Joda, jeg har lagt merke til at en del blir inspirert av meg og kjøper produkter og tjenester jeg anbefaler, men jeg har jo de siste 10 årene først og fremst levd av å coache mennesker til å nå sine mål. Det er dette som er min profesjon selv om jeg er allsidig og god på mange ulike ting.

Mitt liv har vært en spennende reise og på mange måter en skikkelig berg og dalbane. Absolut ikke kjedelig med andre ord! Jeg har opplevd mer i løpet av mitt snart 40 år gamle liv enn mange får oppleve i løpet av et helt liv. Det har definitivt ikke vært kjedelig. I løpet av livet har jeg kjent på smerte og mørket, men jeg har også kjent ekstrem lykkerus og suksess. Jeg føler meg privilegert her jeg sitter i dag.

Den senere tiden har jeg blitt overveldet over all kjærlighet jeg mottar. For meg er det ingen selvfølge. Jeg er ydmyk med føttene godt plantet på jorden. Høy på pæra blir jeg ikke akkurat med det første. Det er rett og slett rørende hvor godt kontakt jeg har fått med følgerne mine på some og andre folk i livet mitt. Jeg setter så enormt pris på all kunnskap og erfaring mine følgere og mennesker generelt i livet deler med meg. Tilliten folk viser ovenfor meg er rett og slett rørende. Etter at jeg startet å åpne meg mer og snakke om mine utfordringer i livet føler jeg at livet mitt og min mentale helse har blitt bedre. Psykologene sa jo at det ville være bra for meg, men jeg må innrømme at jeg i starten ikke så helt poenget med å vise sårbarhet og fortsatt kan jeg synes at det er utfordrende til tider. Jeg jobber fortsatt på å bli bedre til å stole på folk og til å be om hjelp da jeg vet at nærhet og relasjoner er viktig for vår livskvalitet. Det viktigste prosjektet vi jobber på i løpet av livet er jo oss selv.  Jeg er ikke oppvokst i et hjem hvor man snakker så mye om følelser og hvor det er normalt å vise sårbarhet tror jeg. Jeg kan ikke huske å ha bli møtt så mye emosjonelt, men jeg blir utrolig takknemlig og rørt når noen lytter til meg og viser omsorg. Mitt følelsesregister er STORT og jeg synes det bør være rom for å vise mer følelser. Vi mennesker er jo ikke maskiner selv om det føles som om det tidvis forventes av oss i dagens samfunn.

Det var et tidspunkt hvor jeg var redd for å snakke om mine utfordringer i livet utad fordi jeg var redd at ingen ville ha meg som coach. Der tok jeg virkelig helt feil. Jeg prøvde meg forsiktig fram og det viste seg at det var tvert imot. Etter at jeg har snakket om blant annet Ulcerøs Kolitt, utbrenthet, opphold på psykiatrisk, 3 åring omfattende terapi og nå utbredelse av ADHD opplever jeg heller at folk føler de kan kjenne seg mer igjen i meg. Jeg er et menneske med utfordringer som alle andre. Jeg har coachet mange mennesker som presterer bra i jobb eller på trening som også har diverse diagnoser som alt ifra ADHD, manisk depressiv, personlighetsforstyrrelser, PTSD, asberger, sosialangst, depresjoner. Jeg ser ikke på det som noe problem. En diagnose er vel egentlig bare en slags kartlegging så du blir litt mer kjent med deg selv og hvordan du skiller deg ut fra andre mennesker. Du er litt utenfor normalen. Men hva er egentlig normalen anyways? Og bør det være et mål å være som normalen? Er ikke det viktigste at du lever i tråd med dine verdier og er den sterkeste utgaven av deg selv?

Mange kontakter meg nettopp fordi de føler at jeg forstår. Mange er ikke åpne om sine utfordringer, men trenger noen de kan snakke filterfritt med. De trenger et fristed hvor de kan få være seg selv. Misforstå meg rett. Jeg er på ingen måte en psykolog ( selv om noen liker å kalle meg det) og som coach jobber jeg i hovedsak med friske mennesker, men jeg er kjent med psykiske utfordringer og føler jeg er ganske god på å håndtere dette siden jeg selv har hatt lignende utfordringer hele livet. Det skremmer meg ikke akkurat.

For mange år tilbake trodde jeg at leger, advokater, investorer og artister var «feilfrie». På min første treningsreise hadde jeg med meg 3 advokater og jeg husker jeg hadde litt prestasjonsangst. Jeg bestemte meg for å bare være meg selv og gjøre mitt beste. På slutten av reisen løp disse herlige menneskene bak meg og ropte » RAUS OG LAUS» , noe fjas jeg hadde funnet på! Lol..De med meget seriøse jobber er mennesker de også og kanskje de trenger å slippe seg laus mer enn andre? Ikke vet jeg!

I dag vet jeg at folk er folk. Ingen er perfekt og vi har alle våre utfordringer i hverdagen. Når alt kommer til alt ønsker vi å bli sett og å føle at vi er bra nok. Vi ønsker å bli elsket for den vi er.

Etter noen svært utfordrende år hvor jeg ikke har hatt troen på meg selv og knapt visst hvem jeg har vært har jeg nå startet drømme igjen. Det er et godt tegn. Det er fortsatt mye jeg ønsker å utrette og nå skjer det mye spennende synes jeg. Jeg konkurrerer i Styrkeløft Region mesterskap og Norgesmesterskap i løpet av få uker. Jeg har nå kun norsk igjen på Bjørknes før jeg har studiekompetansen i boks. Det er aldri for sent! Mulig jeg ønsker studere videre. Jeg er ferdig i 3 års omfattende terapi, to ganger i uken individuelt og gruppeterapi i november. Jeg skal coache mine faste kunder så de når sine mål i høst. Det er SÅ mange spennende mennesker jeg får jobbe med å utvikle. Digger jobben min! WOW, jeg klyper meg litt i armen. Tenk  at jeg blir 40 i oktober! Det er helt utrolig!

Jeg vurderer flytte et halvår til Marbella for å oppleve noe nytt. Store deler av mitt liv har jeg vært en offentlig person og jeg lurer hvordan det er og ikke være det. Så behøver jeg vel ikke vente til jeg er pensjonist med å bo i varmere strøk? En miljøforandring kunne være utviklende. Hm.. Kanskje jeg gjør dette, kanskje ikke. Tiden får vise. Jeg er hvertfall enormt takknemlig for at jeg får profesjonell hjelp for min mentale helse, så jeg kommer tilbake for fullt med min drive der jeg ønsker å være og jeg føler meg RIK som har så mange fine venner i livet mitt.

Jeg har noen drømmer om veien videre fra jeg er 40 og mulighetene er mange. Foreløpig holder jeg kortene tett til brystet. Jeg tar et skritt av gangen og lever i nuet. For det er faktisk nå vi lever! Livsnytelse folkens! Thats what it is all about! Jeg gidder ikke å være en sau og løpe i det hamsterhjulet!

Jeg MÅ ingenting! Jeg gjør det jeg gjør fordi jeg VIL! Og folkens! Vi er bra nok!

Yes, dette var dagens babbel. Jeg er takknemlig <3