Er du redd for å mislykkes?

Foto: Nicola Saxegaard ( No photoshop.. Håper ikke fotografen tar livet av meg..;) Outfit: www.wearefit.no 

 

Jeg hadde en samtale med en av våre kunder i LA Lifestyle. Vi snakket om at hun var lei jobben hennes og at hun ønsket å gjøre noe nytt. Hun fortalte meg at hun ønsket å gå mer utdanning, men at hun var redd for å mislykkes. Tenk om hun ikke klarte fullføre. Har du noen gang kjent på den følelsen?

Jeg prøvde engang å utdanne meg til sykepleier, men fant meg selv halvveis i år 1 helt mettet av ALT som hadde med skole å gjøre. Jeg følte på en følelse av å bli kvalt og ikke få puste. Også satt jeg med 60k i studielån for ingenting. Mye kjipe følelser og opplevelser ifht det der. Er redd for at det skal bli det samme, selvom jeg er mye eldre nå og kjenner på lysten til å skaffe meg litt tyngde innenfor et fagfelt ??

Jeg kjente meg umiddelbart igjen i hennes historie og tenkte tilbake på videregående skole hvor jeg aldri greid å fullføre noesomhelst. Jeg hadde en drøm om å bli artist. Som noen av dere kanskje har lest ble jeg gruppevoldtatt på ungdomsskolen og det satt meg fullstendig ut av spill. Jeg fikk spiseforstyrrelser, depresjoner, konsentrasjonsproblemer, angst og den lille selvfølelsen jeg hadde opparbeidet meg i en alder av 12 ble bare revet bort fra meg. Jeg mistet all troen på meg selv og var livredd for hva det skulle bli av meg. Jeg var redd for å skuffe mine foreldre.

Noen av konsekvensene av den traumatiske opplevelsen var at jeg ble en rebell på skolen. Jeg fikk et stort tomrom inni meg som jeg trengte å følge. Mitt oppmerksomhetsbehov ble stort. Jeg trakk meg unna mine venner og håndballen som jeg hadde hatt stor lidenskap for. Jeg hadde tidligere brukt alle mine sparepenger på nye håndballsko, knebeskyttere og annet utstyr som kunne gjøre meg best i idretten.  Etter hendelsen ble jeg en pøbel som gjorde opprør. Mine orden og oppførsel og orden karakterer gikk fra G til LG. Jeg drømte om å komme inn på musikk dans og drama så jeg kunne bli artist eller skuespiller. Karaktererene mine var for dårlige. Jeg så ingen annen mulighet enn å gjøre en endring. Dessuten følte jeg at ryktene gikk i Trøgstad. Det er fort gjort på et så lite sted og det var hardt å takle at alle snakket om det vonde som hadde skjedd meg.

Jeg flyttet til tanten min i Rælingen. Det var riktignok en jentegjeng som skulle banke meg fordi jeg hang med gutta. Jeg har alltid hatt lettere for å kommunisere med gutter egentlig og har stort sett vært en «guttejente» om du kan kalle det det. Mange maskuline sider selv om jeg nok utad oppleves feminin. Jeg greide gå fra LG til G det halvåret allikevel. De visste ingenting om min fortid med dårlige orden og oppførselskarakterer og voldtekt på Marikollen skole. Jeg fikk en ny sjanse og rettet det opp. Dette resulterte i at jeg kom inn på særskilt grunnlag på Musikk dans og drama. Men desverre hadde jeg rotet meg borti mye dop og min mentale helse hadde blitt veldig dårlig. Jeg hadde mye mørke tanker og sleit med spiseforstyrrelser. Dette gjorde at jeg ikke hadde så veldig mye verken styrke, guts eller drive. Hvordan kunne jeg stå på en scene med psykiske problemer og angst? Jeg trøstespiste og ble liggende i stabilt sideleie med dårlig samvittighet for så og overtrene så jeg ikke skulle bli tjukk. Jeg følte meg totalt mislykket. Rett før grunnkurs var ferdig ga jeg opp. Jeg bodde da på hybel i Halden, men ga opp og flyttet hjem til mor. Et skikkelig nederlag var det. Og jeg opplevde det motsatte av mestring. Selvtilliten ble dårligere..

Jeg forsøkte reise meg igjen.. Jeg tenkte døgnet rundt og forsøkte febrilsk å finne min vei i livet. Jeg følte jeg var i veien for mine foreldre. Jeg ville så gjerne gjøre de stolt. Jeg hadde mange ganger mest lyst til å gi opp, men tok meg sammen gang på gang og tenkte jeg må da gjøre noe. Den tiden bodde vi i Mysen. Jeg bestemte meg for å starte på frisørlinjen da jeg alltid hadde likt å stelle med mine barbiedukker, flette hår og var opptatt av beauty. Første året gikk jeg på tegning form og farge. Men etter et halvår var jeg på kjøret. Jeg gikk på raveparty og tok extacy. Jeg ga faen. Det var ikke så farlig med meg. Jeg hadde jo ingen verdi uansett. Og jeg søkte action og spenning for å få en «high». Det jeg bare ikke forstod var at nedturen ble destod større. Jeg klarte ikke fullføre. Almennfagene måtte jeg droppe siste halvåret. Nok et nederlag.

Rett før jeg skulle starte på frisør som jeg søkte meg inn på med særskilt grunnlag om jeg ikke husker feil fikk jeg kalde føtter og tenkte «Hvordan kan jeg jobbe med mennesker jeg som har angst? «. Jeg ombestemte meg i siste sekund og meldte meg på blomsterdekoratør av alle ting! Blomster måtte jeg da kunne jobbe med. Uff, jeg hadde jo ikke akkurat lidenskap for blomster, men jeg visste knapt hvem jeg var den tiden. Jeg flyttet på hybel i Sarpsborg og denne gangen ble min far med for å «passe på meg». Ja, du hørte rett. Jeg var vel snart 18 år, men min pappa måtte passe på meg. Jeg følte meg litt tryggere og det var godt å føle at noen var der for meg.

Jeg synes ikke blomsterdekoratørutdannelsen var særlig spennende, MEN jeg fikk meg en privatlærer i matte og naturfag som jeg ikke hadde greid å fullføre da jeg gikk tegning form og farge samtidig som min far hjalp meg å øvelseskjøre. Jeg jobbet også ekstra i helger på Lundeby bokbinderi som jeg hadde jobbet fra og til fra jeg var 16 for å spare opp penger til bil.

Og da begynte ting å løsne. Privatlæreren så meg og fikk meg til å føle at jeg faktisk var god på noe og jeg fikk 5 i muntlig naturfag og jeg fikk opp min karakter i matte. Dermed klarte jeg fullføre. Jeg fikk også lappen og kjøpte meg min første bil. En skikkelig rånebil. Sort mercedes 190 med spoilere og skjørtekanter. Jeg hadde samtidig rukket å bli aerobicinstruktør på det lokale treningsstudio i Askim og jeg husker hvor stolt jeg var første gangen jeg kjørte alene uten min far ved min side for å lede min første aerobictime 18 år gammel. Jeg trente da de voksne damene på 40 år og var veldig stolt.

Så om du er litt rådvill og ikke vet hvilken vei du skal gå. Ikke gi opp! Still spørsmål eller oppsøk en coach. Det finnes en vei for oss alle. Velg å se muligheter, still spørsmål og vær nysgjerrig. Alt er mulig om du bare vil det sterkt nok!

Vi er bra nok!