Jeg vil ha en mann som..

 

Jeg gjorde et intervju med God kveld Norge for en del uker tilbake og siden den tid har jeg tenkt mye. Selv er jeg jo alltid i endring og siden jeg er åpen for det og sulten på vekst utvikler jeg meg raskt ( Tror det sendes i helgen) Jeg ble stilt spørsmålet om hvordan jeg kunne stå på egne bein uten en mann. Der og da må jeg innrømme at jeg ble overrasket over spørsmålet da jeg aldri har vært av den oppfatning av at vi kvinner er avhengig av å ha en mann. Jeg har riktignok registrert at mange støtter seg til sin mann og det må være herlig å kunne ha så stor tillit til sin mann. Selv er jeg innerst inne en håpløs romantiker og kjærlighet er veldig viktig for meg. Jeg blir rørt når jeg ser lykkelige par. Samtidig har jeg aldri følt at jeg har vært nødt til å ha en mann for å være komplett. Jeg har heller tenkt at jeg selv må skape min egen trygghet og stå på egne bein.

Selv må jeg innrømme at jeg aldri har klart å stole på og støtte meg til en mann 100%, men det er kanskje også derfor det ikke har fungert. Ikke vet jeg. Kanskje jeg bare ikke har møtt den rette enda som mange pleier si for at jeg skulle føle meg mindre håpløs. Det sies jo at begge parter må gå all in for at det skal klaffe for fullt med kjærligheten. Selv er jeg på mange områder en person som går all in, men i kjærlighet sluttet jeg på et tidspunkt med dette da det ble for risikabelt og fikk for store konsekvenser for helheten og min livskvalitet og helse. Min definisjon av kjærlighet har endret seg med årene og jeg tror ikke det finnes EN fasit. Jeg har ofte gått all in for å nå mine mål og i yngre alder gikk jeg all in i kjærlighet også, men desverre gjorde ikke dette at det ble en suksess. Jeg tror rett og slett jeg ga for mye kjærlighet for raskt og det kan nok skremme mange. Det er jo ofte litt enten eller med meg.. Hehe.. En del mennesker bruker mer tid på å åpne seg og å tørre satse på kjærligheten, mens andre går all in med en gang. Men for at et forhold skal fungere må jo begge parter gå all in. Og her tror jeg det handler mye om tilfeldigheter og timing. Selv er jeg opptatt av å forstå og å lære av egne «feil» .

Det er mange ulike saker som skal stemme for at et forhold skal fungere og jeg har forsøkt å forstå mer av dette da jeg alltid har vært lidenskapelig opptatt av kjærlighet. Jeg har prøvd og feilet for å lære. I flere år har jeg evaluert meg selv og sett hva jeg er god på og hva jeg bør bli bedre på. For hvert forhold uansett varighet lærer jeg noe nytt om meg selv og jeg kjenner jeg vokser. Så jeg vil takke alle mine ekser for alt jeg har lært.

 

Det er ikke lenger som da man var 20 og kanskje valgte kjekkeste gutten i klassen. Jeg må innrømme at det er viktig for meg å ha en partner som er opptatt av helsen og som holder seg i fysisk bra form. Det sier seg nok selv når jeg selv er lidenskapelig opptatt av trening at en champagnedrikkende potetgullspisende sofagriser og workaholics ikke appellerer til meg. For meg handler dette om selvrespekt. Jeg mener at det å ha en sterk kropp som fungerer er viktig for at man skal ha god livskvalitet i et forhold. Er det en ting vi med sikkerhet vet er det jo at livet byr på utfordring. Dessuten synes jeg det er sexy med sterke menn og det er mange flere muligheter for hva man kan finne på når man holder seg i form. Videre ønsker jeg en mann som kan bli med på skogsturer og liker være ute i skog og mark. Dette gir meg ro og balanse. Jeg er på et sted i livet hvor jeg har fokus på helsen og livskvalitet.

 

Etter mange brudd og mislykkede forsøk på kjærlighet må jeg innrømme at jeg ga opp kjærligheten på et tidspunkt og jeg følte ikke jeg hadde det som skulle til. Jeg mistet selvtilliten helt når det kom til det å finne kjærligheten og å være en god partner. Fortsatt sliter jeg med å se på meg selv som en «kjærestejente» og jeg går i terapi for å jobbe med mitt tankesett. Det har vært vondt å gå igjennom så mange brudd selv om jeg har holdt meg sterk samtidig som jeg har bygget opp LA Lifestyle ved siden av. En ting var det og gjennomgå bruddene. En annen ting var å lese om det i media og at andre skulle ta del i mitt tragiske kjærlighetsliv. Jeg følte meg mislykka! Det var som om noen rev ut hjertet mitt og jeg følte jeg fikk en kniv midt i hjertet mitt. Jævli vondt rett og slett!

 

Jeg har forsøkt å holde meg sterk og samtidig gjøre en god jobb som leder og coach i LA Lifestyle hvor jeg lever av å gjøre andre bedre. For det handler jo ikke om meg, men hvordan jeg kan løse andres utfordringer. Javisst må jeg selv først praktisere positiv egoisme og ta vare på meg selv for å kunne hjelpe andre. Men i denne prosessen med alle bruddene har det å bidra til å gi av meg selv til andre som ser min verdi gitt meg styrke.

Mitt viktigste fokus er å inspirere og bidra til at andre blir den sterkeste utgaven av seg selv.

Det har vært utfordrende, men jeg har hatt et godt team rundt meg og jeg er stolt over hvordan jeg tar greid å håndtere alle bruddene mens jeg har vært støttespiller i mange menneskers liv og blant annet hjulpet å styrke kvinner og menn som har hatt sine ulike livsutfordringer, men det har samtidig gitt meg styrke og mening. Jeg har verdens beste jobb!

 

Jeg tenkte at jeg var nødt til å stå på mine egne bein og være sterk i meg selv. Derfor har jeg gjort hva jeg kan for å bli sterkere både på innsiden og utsiden. Jeg innså at kjærlighet er ikke som på filmene fra Hollywood og det kommer ingen sterk mann ridende på en hvit hest for å redde deg. Ok I know.. det burde jeg vel sikkert innsett for lengst.. Det er kun Vi som kan skape det livet vi ønsker å leve. Mannfolk kommer og går, jeg består. Det var slik jeg tenkte. Jeg bygget opp en slags mur rundt meg og ønsket ikke slippe inn noen menn. Jeg hadde blitt skuffet og lurt så mange ganger at jeg hadde mistet troen. Jeg var såret og lei meg..

Jeg innså at jeg nesten bare brukte de maskuline sidene mine og at det var sjelden jeg viste mine feminine sider og kunne vise sårbarhet og å være følsom. Dette manglet.. Etterhvert var det flere av mine nære og kjære som påpekte at dette var noe jeg trengte. Jeg mener fortsatt at jeg ikke trenger en mann for å være sterk. Det er mitt eget ansvar. Jeg vil heller ikke ta første og beste eller være sammen med en hvilkensomhelst mann «fordi det skal være slik» eller for å leve opp til samfunnets forventninger. Skal jeg være med en mann er det viktig at vi har samme livsfilosofi, verdier og at vi utfyller og gjør hverandre bedre.  Vi må være et godt team. Jeg er 35 år og gidder ikke no bullshit. Jeg er ingen lekedukke!

 

Jeg har nådd mange mål og er stolt av den jeg er i dag. Skal jeg ha en mann ønsker jeg en som har baller nok til å gå all in. En som er sterk og tør å vise følelser. En som er mann! Ja, du hørte riktig! En mann som viser følelser! Jeg vil ha en som jobber hardt, men som er empatisk, snill og bryr seg. Jeg vil ha en mann som har store muskler jeg kan krype inntil i armkroken. En mann som er stolt av meg og holder rundt meg og sier sier «Det ordner seg jenta mi» når jeg har satt meg skyhøye mål og jobber så hardt at jeg nesten mister pusten. En som ser meg dypt inn i øynene, smiler vennlig og sier «Jeg er stolt av deg jenta mi».

 

Finner jeg en sånn.. ja, da har jeg lyst på en mann 😍💪🏻