Love is scary shit

DonotgetattachedFullSizeRender

Det var en gang da jeg var ung og naiv og trodde at kjærlighet var som på film. Jeg trodde for eksempel ikke at vold var så vanlig i hjemmet og jeg tok det for gitt at man ville hverandre godt. Selv har jeg alltid ønsket å se det beste i andre mennesker og jeg tror det finnes noe godt i alle. På grunn av at jeg har hatt en del traumatiske opplevelser opp igjennom livet når det kommer til menn har dette gjort at jeg synes det er veldig vanskelig å stole på menn. Jeg skulle likt å si at jeg gjør det, men sannheten er at jeg kommer nok aldri til å gjøre det . Jeg kan late som, men da blir jeg som regel likegyldig..

Daglig får jeg meldinger og mailer fra mennesker som beundrer min styrke, sier jeg er målbevisst og mange ser på meg som et forbilde. Jeg har mine utfordringer jeg som alle andre. Vi har alle en historie. Med årene har jeg fått et anstrengt forhold til menn som jeg synes det er en stor utfordring for meg å endre. Jeg anser meg selv som god på å gjøre endringer i livet mitt , men det fungerer aller best når det er viktig for meg. Og hittils har det tydelighvis ikke vært viktig nok for meg å endre mitt syn på menn. Det har hjulpet litt de seneste årene når jeg har hørt om menn som ikke er slik de jeg har blitt utsatt for. Men jeg har gått til psykolog og jeg har blitt coachet på dette utallige ganger gjennom coachingutdannelsen foreløpig uten stort hell. Endringer er mulig. Men det tar tid.

Alle mine opplevelser på dette området har nok gjort meg kaldere og mer lukket når det kommer til menn.Faktisk har jeg lært meg til å skru av følelsene og skille kroppen og toppen fra hverandre. Dette tror jeg er en beskyttelsesmekanisme. Jeg åpner meg ikke for hvemsomhelst. Svært få faktisk. I løpet av livet har jeg opplevd å bli misforstått fordi jeg av natur er blid og gir komplimenter. Mange tror jeg forsøker å sjekke de opp når jeg selv bare forsøker å være hyggelig og bry meg.

Jeg er en smart kvinne og vet selvfølgelig at rasjonelt sett ikke «alle menn» er svin, men alt det jeg har opplevd har satt sine spor. Jeg har opplevd mer enn jeg ønsker å skrive med ord da det er vondt å tenke på det. Dette er også grunnen til at jeg synes det er veldig vanskelig med forpliktelser. Den tanken på at noen skal ha kontroll på meg gir meg angst og jeg blir redd. Den følelsen av å miste meg selv igjen. Forpliktelser er alt annet enn trygghet for meg i mitt hode der hvor jeg er akkurat nå. I mange år forsøkte jeg å være mannens drømmekvinne og det tok lang tid å løsrive seg fra det og å være meg uavhengig av hva menn måtte mene. Dette har gjort at dette med girlpower og det å stå på egne bein har blitt veldig viktig for meg siden min erfaring er at vi aldri har noen garantier. Ingenting er permanent og alt kan skje. Så det gjelder å styrke seg selv både fysisk og mentalt og å være klar for livets utfordringer. Det er nå vi lever.

Selvfølgelig er det alltid to sider av en sak og «it takes two to tango», men jeg synes ikke det er ok når partneren jeg er sammen med tvinger meg til å gjøre ting jeg ikke vil, har sex med mine fans/ følgere, tar dop bak ryggen min og bruker mitt navn for å komme seg opp og fram. Da føler jeg meg ikke respektert og elsket.

Og når noen sier jeg er stammen i livet deres og at de kommer til å ta sitt liv om jeg forlater de føler jeg meg langt fra trygg..

Jeg har forsøkt å fortsette å tro det beste om mennesker og jeg kan etterhvert såpass mye om psykologi at jeg vet at de som gjør slike ting ikke har det bra med seg selv, men hvorfor skal jeg være så uheldig? Vel, det er som regel en grunn til at ting skjer og jeg ser jo at jeg har et stort behov for å hjelpe. Noen ganger er jeg litt i overkant opptatt av å hjelpe og tar gjerne de største utfordringene. Det at jeg selv påfører meg selv smerte ved å hjelpe andre til et bedre liv har blitt en del av mitt liv. Men det er hardt å være den sterke som skal beskytte og dra andre opp hele tiden. Dette har jeg gjort så mye at når jeg møter enn normal fyr forstår jeg ikke hva han skal med meg..? Det sies vel at du tiltrekker deg de som er som deg selv. I såfall kan jeg ikke ha vært særlig selvsikker. Min psykolog mente det kunne være fordi jeg virker så sterk og at usikre menn da tiltrekkes av meg.

Når jeg har «bommet» så mange ganger har jeg rett og slett vanskelig for å tro at det finnes noen snille menn der ute.  Desverre blir de jeg da treffer et offer for mine tidligere erfaringer og det tar LANG tid å komme under huden på meg for å bli kjent med mitt innerste meg som svært få kjenner. Jeg har mange ulike beskyttelseslag og noen svært få slipper jeg inn i hjertet mitt.

Hvorfor sier jeg dette? Jeg vet ikke.. I håp om at det finnes en spesialist der ute som kan bidra til at en seksuelt trakkasert jente kan få noen verktøy eller kunnskap som kan gjøre at hun kommer seg ut av dette….

Ja, jeg når mange mål og jeg er god på mye, men mitt kjærlighetsliv er jo kjent for å være tragisk.. Det er kanskje ikke så rart…