Å LØPE MARATON GA MESTRINGSFØLELSE

Lene Alexandra Oslo Marataon

 

Foto: Eivind Bye / runners World

Slik forberedte jeg meg: 

Jeg spiste næringsrik, ren mat med proteiner, trege karbohydrater og sunt fett slik jeg pleier, men jeg lesset på litt ekstra med pasta og spiste meg opp litt i dagene før maratonet.

Jeg drakk mer vann enn jeg ellers gjør i dagene før konkurransen

Siden jeg mistet den ene tåneglen da jeg løp halvmaraton i 2010 klipte jeg ned tåneglene for å slippe at dette skjedde.

Jeg sørget for å ha komfortabelt tøy som ikke ville gnisse eller irritere når jeg skulle løpe 4,2 mil.

Mentalt:

Jeg husker da jeg løp halvmaraton med min BFF i 2010 og vi hadde løpt halvveis var det vel mest det at jeg kjedet meg som var problemet. Da husker jeg at jeg tenkte «Da er det bare halvparten igjen da.. eh..» . Så det var en spennende test for å sjekke om jeg var blitt mer tålmodig de senere årene. De som kjenner meg sa til meg at «Dette fikser du siden du er så mentalt sterk» .. Hm , tenkte jeg. Er jeg så mentalt sterk? Vi får se da..

Jeg satt kvelden før og laget den ultimate spillelisten på spotify som jeg gjorde offline slik at jeg kunne løpe med den og jeg hadde bestemt meg for å koble ut, la musikken ta meg vekk til et sted hvor alt er mulig. Jeg hadde Chillout lounge musikk så jeg holdt roen, en del elektro for å gi meg punch og girlpowerlåter fra blant annet Beyonce med «We run the world» og Britneys «Run Bitch». Disse låtene gjør meg veldig motivert. Jeg er lite sint til hverdags , men har temperament og er flink til å ta fram episoder hvor jeg har følt meg urettferdig behandlet eller personer jeg har vært veldig sint på når jeg skal prestere og bruke mitt temperament bevisst til min fordel på en positiv måte. Dette gir meg en enorm styrke.

Jeg ønsket å koble av og sortere tanker i løpet og løp derfor i mine Oakley solbriller som skjermet meg fra alt kaos rundt og gjorde meg fokusert. Dessuten bruker jeg mye visualisering før jeg skal prestere. Jeg ser for meg det jeg skal gjøre og at jeg fikser det uten problemer. Mange hadde  sagt.

Strategi:

Målet var å legge meg nesten helt bakerst når alle andre dro på i starten og spare krefter slik at jeg kunne porsjonere de ut i løpet. Jeg hadde hørt så mye om den berømte veggen at den bestemte jeg meg for at jeg f… ikke skulle fly på. Målet mitt var å gjennomføre. Tiden var uviktig for meg. Jeg jaget mestringsfølelse og godfølelsen slik jeg har gjort den siste tiden.

 

bilde1

 

Foto: Jeg hadde bestemt meg for å gjøre dette for min egen del og hadde ikke invitert med meg en hel gjeng slik jeg ofte gjør. Det var utrolig hyggelig at Stine og Astrid uansett kom og var like spent som meg 🙂 Dette satt jeg enormt stor pris på.

Løpet:

Jeg møtte mange kjempehyggelige mennesker som også skulle løpe maraton for første gang og det var gøy å høre deres tanker før start og dele erfaringer. Før start var jeg ikke nervøs. Jeg visste det ville bli utfordrende, men jeg følte meg godt forberedt og jeg kjenner kroppen min godt. Samtidig visste jeg at jeg kan være ganske seig når jeg først har bestemt meg etter å ha kastet meg ut i en del utfordringer opp igjennom årene. MEN jeg må innrømme at dette var noe jeg så på som det drøyeste hittils å gjøre.

Etter få kilometere fikk jeg vondt i ankelen. Oh shit tenkte jeg. Skal det stoppe meg? Så tenkte jeg «Lett og fin, dette går bra». Flere kjente meg igjen i fra Skal vi danse, så det ble til at jeg slo av en prat her og der i starten av løypen. Veldig hyggelig.

Ganske tidlig. Husker ikke helt når. Men jeg møtte en mann som passet helt perfekt for meg å samarbeide med i løpet og vi løp sammen helt til mål. Det var enormt motiverende å være to. Man kommer langt alene, men man kommer lenger i team. Jeg passet på at vi holdt et jevnt tempo hele veien og han passet på så jeg fikk i meg næring og vi motiverte hverandre underveis. For hver km ga vi hverandre en high five og både sa positive ting til hverandre og smilte. Dette ga masse ekstra energi. Vi koste oss faktisk. Det var jo så utrolig herlig vær også!

Etterhvert begynte vi å ta igjen en del av de som hadde begynt for hardt. Det var en god følelse og gjorde meg enda mer motivert. Spesielt å løpe fordi menn. Vet ikke hvorfor, men det ga meg en enorm tilfredstillelse 😉 Underveis ble det utrolig nok ikke så kjedelig som da jeg løp halvmaratonet. For denne gangen hadde jeg utrolig motiverende musikk, jeg har tydelighvis blitt mer tålmodig siden den tid. Dessuten har jeg sertifisert meg som mental trener og har vært igjennom mange utfordringer siden og lært meg hvordan jeg skal tenke.

Vi møtte aldri den berømte veggen. Målet var jo å oppleve mestring og å komme i mål med godfølelsen. Etter 3,5 mil kjente vi riktignok at vi ble litt stivere i muskulaturen og det er jo naturlig etter å ha løpt så langt når man ikke har løpt så langt før og heller ikke har trent spesifikt opp i mot det. Men da tenkte jeg «Sterk , stram og fin»  og «Et skritt av gangen» – «Work bitch» – «Du er en seig motherf….»… Ja, resten av tankene jeg tenker når jeg skal prestere passer seg ikke , så de beholder jeg i mitt hodet, men de funker 😉

Jeg tok meg tid til å gå på toalettet 3 ganger underveis og måtte stå i dokø. Dette var selvfølgelig litt kjedelig, men jeg løp jo ikke på noen spesifikk tid. På drikkestasjonene tok vi oss god tid og gikk igjennom. Vi drakk vann, Gatorade ( synd de ikke hadde den turkise jeg elsker), gel og  kaffe,  cola + banan da det nærmet seg slutten.

Mange stresset så veldig med å ha med seg egne ting osv før løpet. Selv vet jeg at jeg kan klare meg lenge uten næring etter å ha vært uten mat på Robinsonøya og gått timesvis i skauen med 20 kg på ryggen uten mat.

Da jeg løp halvmaraton i 2010 hadde jeg vondt i rygg og knær i en uke etterpå og den gangen presset vi oss riktignok på tid. Da vi hadde løpt halvmaraton denne gangen verken kjedet vi oss eller hadde vondt noe sted. Det er kult å kjenne hvor viktig all styrketreningen har vært! Kroppen min var MYE sterkere nå enn da jeg løp halvmaraton i 2010. Den gang var ikke kjerne muskulatur og muskulatur rundt knærne like bra. Jeg hadde jo kneskade fra håndballen, men med styrketrening har den blitt borte 🙂 Så løft vekter folkens!

De siste 5 km var jeg i gledesrud og fikk tårer i øynene flere ganger. Jeg var så stolt og glad og imponert over hva kroppen min var i stand til å fullføre. Javisst var de siste 10 km krevende siden kroppen ikke var like spenstid, men jeg fortsette å tenke mine mentale affirmasjoner og å holde meg fokusert og la musikken og synet av menneskene dra meg framover i en jevn pace. Jeg så andre som gikk og jeg tenkte at jeg hadde lyst til å gå litt. Men samtidig tenkte jeg. «Du gir deg ALDRI» – «Du er en seig motherf….» og jeg fortsatte og fortsatte. Hele veien inn mot mål! Og jeg følte ikke at kroppen sank sammen. Den holdt seg sterk og jeg kom i mål og følte fortsatt jeg kunne stå på beina!

Dette var rått! Jeg trodde jeg skulle kjede men jeg fikk jo en så god partner, så dette gikk over all forventning!

Dette kan ALLE klare å gjennomføre! Om dere bare driter i tiden! Tiden er jo ikke viktig! Det handler om å gjennomføre! Det vil alltid være noen som er bedre enn dere uansett! Selv var jeg på 3 toalettbesøk underveis, men kom i mål på rett over 5 timer hvilket jeg imponerte meg selv med. Moren min som alltid tror på meg trodde 5 timer og 10 min. Hun kjenner meg jammen godt 😉 Hehe..

bilde6

 

Etter løpet ventet en kompis på meg , min mor og hennes venninne og vi spiste burger og tok noen drinker på BAR på Tjuvholmen. Ble noen «Pornstar» drinker og feiring på meg gitt 😉 For meg er det viktig med belønning!

Den største smerten kom ikke i løpet, men utover kvelden da jeg stivnet og slet med å gå i trapper osv. Jeg måtte le. Så ut som om jeg brått var blitt gammel. Men det var deilig å kjenne at jeg virkelig hadde brukt kroppen!

Ingen suksess uten smerte !